Nedenfor finner du skippern's siste reisebrev i Moss Seilforenings "Signal".
Bildet over viser havnabassenget i Whangarei, New Zealand hvor Villvind ligger i opplag gjennom vinteren/sommeren !! 15 nm opp i enden av en elv hvor tidevannet er ca 2,5 m og hvor båten henger i fire stolper. Utmerket havn.
Fra Tonga til New Zealand
Tonga
I det siste reisebrevet fra Villvind hadde vi kommet til Tonga. Vi ble her i tre uker og koste oss stort. Christian, Chris og Hermann tok dykkersertifikat og hadde noen fantastiske undervannsopplevelser blant øyene. Tonga er et eldorado med mange små øyer, flotte strender , gode ankringsplasser og et utrolig klart vann. Ett sted lå jeg å ventet på at gutta skulle finne en inngang til en undersjøisk grotte, ekkoloddet viste 56 meter, og jeg kunne tydelig se den turkise bunnen under meg !
Så sent som for 150 år siden ble kannibalisme praktisert på Tonga. Øygruppen er ca 160nm lang og består av 3 grupper, Vavau, Hapaii og Tongatapu. I gamle dager lå disse i stadig krig med hverandre. En bok som er verdt å lese er boken om John Mariner som strandet her midt på 1800 tallet og levde blant de innfødte (uten å bli spist) i 5 år.
I noen dager var vi 6 norske båter samlet i havna. Og det ble stelt i stand 50-års fest for Erik Sverre i ”Vagabond Virgin”.
Kartet, både det elektroniske og det papirbaserte, stemte dårlig på Tonga og en rekke grunner og rev var ikke avmerket, eller var feil avmerket. Så stor varsomhet måtte utvises. Charterselskapet Moorings har en utleiebase på noen få båter i Neiafu, tettstedet på den nordlige delen av Tonga, -Vavau. De har utarbeidet et kart, hvor hver ankringsplass har fått et nummer. Selv ankret vi på nr 5, 7, 11 og 16.
Mens vi var her fikk Neiafu besøk av kongen på Tonga med en staselig uniformert eskorte, bevæpnet med ; ikke våpen men med paraplyer for beskyttelse mot solen. Tonga er et fattig land målt med våre verdier. Men her sulter ingen, det er rikelig med fisk, frukt og rotfrukter og alle har tak over hodet. Vi deltok på en lokal matfestival hvor ulike kjøtt og fiskeretter ble pakket inn i grønne blader og kokt i en stor jordovn. En gruppe ungdommer danset tradisjonell polynesisk dans og skaffet penger til basis skolemateriell som det var stor mangel på. Lærermangelen er stor og ville man stoppe opp å virke som lærer i en periode ville dette være en god anledning.
Ankring
Ankring i Stillehavet setter utstyret på en hard prøve. Med et tungt anker og lange kjettinger som ofte vikler seg inn i korallhoder på 20 meters dybde utsettes winchene for harde påkjenninger. Nye wincher står svært ofte på vedlikeholdslista når båtene senere når New Zealand eller Australia. Ombord i Villvind var motoren på ankerwinchen brent opp så det var et poeng å minimalisere ankringsaktivitetene selv om ankringen midlertidig ble løst av tre spreke ungdommer på fordekket. Jeg kontaktet en forhandler i Auckland og fikk en ny motor sendt til Suva på Fiji slik at jeg kunne reparere den når vi kom dit.
Tonga er en plass hvor seilerne begynner å tenke på hvor de vil være i syklonsesongen. Noen blir her lenge og seiler direkte til New Zealand. Andre, som vi, ville fortsette til Fiji før vi gikk sydover til New Zealand.
Fiji
Så var det igjen tid for oppbrudd. Det er 450 nm til Suva som ligger på den største øya Viti Levu. På veg dit passerer vi en øygruppe som heter Lau-øyene gjennom Lakeba-passasjen før vi kommer ut i Koro-sjøen og når Suva. Før GPS-en var vanlig, var dette et fryktet område for seilere og sjøfolk. Her setter sterke strømmer, det er ofte dårlig sikt på grunn av mye regn og dis og så sent som i fjor havnet en dansk seiler på revet i en av passasjene mellom Lau-øyene. Heldigvis er kartgrunnlaget her presis og så lenge elekronikken virker går alt uten problemer. En black-out på navigasjonssystemet ombord i en 40-fots finsk seilbåt resulterte i grunnstøting på revet i passet inn til Suva havn et døgn etter at vi hadde ankommet. Det er små marginer og man skal være konsentrert selv om vi har all verdens hjelpemidler.
Soggy Suva
Suva er en fuktig plass. Det regner praktisk talt hver dag selv om sola skinner hver dag også. Ankringsplassen lå rett utenfor Royal Suva Yacht Club som hadde en atmosfære fra kolonitiden hvor britene satte sitt preg på Fiji. Fiji er medlem av Commonwealth. Vi var advart mot å dra dit fordi spenningene i samfunnet skapte uro, opptøyer og stadige kupp. Fiji befolkes av melanesere og indere som er etterkommere etter importert indisk arbeidskraft til sukkerindustrien etter at slaveriet var avskaffet. Melaneserne var det umulig å få til å arbeide på plantasjene. I dag er disse to befolkningsgruppene omtrent like store. Handel og annen virksomhet domineres i det vesentlige av indere, som imidlertid ikke får lov til å eie land. Det gjør bare melaneserne. Og dette er noe av kjernen i konflikten mellom de to befolkningsgruppene som kommer til uttrykk i hyppige statskupp. Det var påfallende å se på en militærparade hvor det ikke var en eneste inder i rekkene. Vi følte oss imidlertid svært trygge på Fiji og hadde ingen opplevelser som tilsa at vi måtte være spesielt varsomme. Fiji’s rykte som et utrygt land henger imidlertid igjen med alvorlige konsekvenser for turistindustrien. Det er få cruiseskips-anløp og dårlig belegg på hotellene. I Suva finner vi Stillehavets største frukt og grønnsaksmarked. Det å gå her en lørdag formiddag er en opplevelse man aldri glemmer.
Det er billig på Fiji. En hårklipp kostet Kr 13,50, en taxitur på 10 min kr 5,50 og et par fine addidas-sko kr 240,-. Så våre norske kroner rakk langt. Vi leide bil en dag å kjørte over til vestsiden av øya. Her er klimaet mye tørrere og fasilitetene tilrettelagt for turisme. Veiene er et kapittel for seg, med masse dype hull og foræderiske fartsdumper på de mest uventede steder. Og det var ikke uten grunn at alle utleiefirmaene reserverte seg mot understellsskader på leiebilene. Mao så måtte vi selv betale skaden dersom vi i et uoppmerksom øyeblikk plasserte et hjulpar nede i et dypt hull eller forsøkte å forsere en fartsdump i for stor hastighet. Finn fra Bodø, ingeniør i vegvesenet og innehaver av alle typer førerkort, fikk oppgaven som sjåfør og løste kjøreoppdraget til alles tilfredshet og uten økonomiske konsekvenser for deltakerne.
Mannskapet på Villvind mønstret av midlertidig for en drøy uke og dro på dykkerekskursjon nord på øya og hadde en flott uke med bl.a dykking blant haier. Motoren til winchen var kommet. Den passet og ble reparert.
Fuktig og varmt
På Fiji var det varmt og fuktig. I motsetning til de mindre øyene ute i Stillehavet er Viti Levu så stor og høy at den bryter den jevne sødøstpassaten og det skapes et fuktig og nedbørsrikt område på lo-siden av øya. Svetten haglet bare man pusset tennene. Vi måtte videre.
Krysslegg
En søndag formiddag i slutten av oktober satte vi seil for Opua på New Zealand. Vi hadde ventet i 5 dager slik at en sydlig kuling skulle gi plass for østlig vind lenger syd. Etter et par timers seiling forsvant Fiji i regn og dis og kursen mot New Zealand satt. De første 2 døgnene hadde vi ca 30 knops vind fra SØ. Vi kunne slippe oss litt vestover så seilasen ble rimelig komfortabel. Etterhvert roet vinden seg noe og seilet noen dager i moderate vinder så høyt vi kunne i en vind som hadde en tendens til å bli litt mer østlig. Bortsett fra en frisk natt på slutten av overseilingen kunne vi anløpe Bay of Island og Opua, uthvilte og i god form etter nøyaktig 9 døgn og 1200 nm på kryss for babord halser. Det var deilig å komme fram.
Igjen var vi i tempererte himmelstrøk. Dagtemperaturer på mellom 15 og 20 grader mens nattetemperaturene lå på mellom 5 og 10 grader. Den store tykke norske dyna var funnet fram igjen og vi sov godt i den friske lufta.
Meksikanske regattaseilere.
Vi har hatt gleden av å seile sammen med folk fra mange nasjoner. Og med lange opphold på ankringsplassene ligger forholdene til rette for mye sosial aktivitet og nye vennskap. Ombord i en meksikansk regatta-rigget First 40-7, befinner det seg 3 unge meksikanere fra Acapulco som seiler til Sidney for å delta i Sidney-Hobart regattaen for deretter å returnere til Mexico etter endt regatta. Det er noe sånn som 6-7000 nm hver vei. Hva sier dere Trond og Jan-Erik?.
Når man ser hva slags båter som er ute å seiler blir man litt mindre ”religiøs” i forhold til hvilke type båter det går an å dra på langtur med. Øystein fra Haugesund har nå nådd New Zealand i en Leisure 22, en Bavaria 35 Match fra Østerrike går det bra med og en fullastet norsk Jeannau 35 greier seg utmerket. Det store flertall av langturbåter er imidlertid tradisjonelle, litt gamle og velprøvde plastkonstruksjoner samt aluminium- og stålbåter.
Gjennomsnittsstørrelsen ser ut til å være omkring 43-45 fot. Så den beste båten å dra på langtur med,- er nok den du allerede har !
New Zealand
Jeg har problemer med rekkevidden på VHF-en, så antenna i mastetoppen skal jeg bytte, motoren må få sin etterlengtede service, seilene skal leveres til ettersyn hos seilmaker, jeg skal få sydd en ny sprayhood, kanskje skal jeg koste på meg en ny ovn i pentryet, jeg må finne en liten lekkasje rundt nedgangsluka, genoaskjøtene må byttes ut, ........ Jeg hadde laget en liste med over 30 vedlikeholdspunkter som skulle gjøres mens båten ligger i ”sommeropplag” i Whangarei. (uttales: fångerei) Det skulle bli 3 travle uker.
Etter innsjekking i Opua, som gikk effektivt og uten problemer, seilet vi de 60 milene sydover til Whangarei som ligger 15 nm opp en elv. Her er det et havnebasseng midt i byen og omkring 100 besøkende båter fra hele verden tilbringer syklon sesongen her. Villvind henger trygt i 4 stolper med fortøyninger som sklir opp og ned med tidevannet,- som er ca 2,5 meter.
Havna er kommunalt drevet med en kvinnelig havnekaptein som snakker flytende svensk fordi hun er gift med seilmaker Pelle Petterson. (nei ikke han Pelle) . Her koster det ca Kr 6000,- å ha båten liggende et halvt år.
Mannskapet mønstret av og Villvind ble omgjort til en arbeidsplass. Whangerei er utrolig godt organisert ift å betjene besøkende båter. Her er 4-5 forskjellige boatyards, 3-4 seilmakere, mange mekaniske verksteder, syrefast-spesialister, kallesjemakere, elektronikkfirmaer, snekkerbedrifter, osv. Her kunne man få hjelp til alt innen gangavstand fra havna og ikke minst til svært rimelige priser.
Før jeg dro hjem fikk jeg tid til en tur til Auckland samt en 4 dagers tur rundt på nordøya med et besøk i hovedstaden Wellington nede i sør. Her liker jeg meg. Mer senere.
Tonga
I det siste reisebrevet fra Villvind hadde vi kommet til Tonga. Vi ble her i tre uker og koste oss stort. Christian, Chris og Hermann tok dykkersertifikat og hadde noen fantastiske undervannsopplevelser blant øyene. Tonga er et eldorado med mange små øyer, flotte strender , gode ankringsplasser og et utrolig klart vann. Ett sted lå jeg å ventet på at gutta skulle finne en inngang til en undersjøisk grotte, ekkoloddet viste 56 meter, og jeg kunne tydelig se den turkise bunnen under meg !
Så sent som for 150 år siden ble kannibalisme praktisert på Tonga. Øygruppen er ca 160nm lang og består av 3 grupper, Vavau, Hapaii og Tongatapu. I gamle dager lå disse i stadig krig med hverandre. En bok som er verdt å lese er boken om John Mariner som strandet her midt på 1800 tallet og levde blant de innfødte (uten å bli spist) i 5 år.
I noen dager var vi 6 norske båter samlet i havna. Og det ble stelt i stand 50-års fest for Erik Sverre i ”Vagabond Virgin”.
Kartet, både det elektroniske og det papirbaserte, stemte dårlig på Tonga og en rekke grunner og rev var ikke avmerket, eller var feil avmerket. Så stor varsomhet måtte utvises. Charterselskapet Moorings har en utleiebase på noen få båter i Neiafu, tettstedet på den nordlige delen av Tonga, -Vavau. De har utarbeidet et kart, hvor hver ankringsplass har fått et nummer. Selv ankret vi på nr 5, 7, 11 og 16.
Mens vi var her fikk Neiafu besøk av kongen på Tonga med en staselig uniformert eskorte, bevæpnet med ; ikke våpen men med paraplyer for beskyttelse mot solen. Tonga er et fattig land målt med våre verdier. Men her sulter ingen, det er rikelig med fisk, frukt og rotfrukter og alle har tak over hodet. Vi deltok på en lokal matfestival hvor ulike kjøtt og fiskeretter ble pakket inn i grønne blader og kokt i en stor jordovn. En gruppe ungdommer danset tradisjonell polynesisk dans og skaffet penger til basis skolemateriell som det var stor mangel på. Lærermangelen er stor og ville man stoppe opp å virke som lærer i en periode ville dette være en god anledning.
Ankring
Ankring i Stillehavet setter utstyret på en hard prøve. Med et tungt anker og lange kjettinger som ofte vikler seg inn i korallhoder på 20 meters dybde utsettes winchene for harde påkjenninger. Nye wincher står svært ofte på vedlikeholdslista når båtene senere når New Zealand eller Australia. Ombord i Villvind var motoren på ankerwinchen brent opp så det var et poeng å minimalisere ankringsaktivitetene selv om ankringen midlertidig ble løst av tre spreke ungdommer på fordekket. Jeg kontaktet en forhandler i Auckland og fikk en ny motor sendt til Suva på Fiji slik at jeg kunne reparere den når vi kom dit.
Tonga er en plass hvor seilerne begynner å tenke på hvor de vil være i syklonsesongen. Noen blir her lenge og seiler direkte til New Zealand. Andre, som vi, ville fortsette til Fiji før vi gikk sydover til New Zealand.
Fiji
Så var det igjen tid for oppbrudd. Det er 450 nm til Suva som ligger på den største øya Viti Levu. På veg dit passerer vi en øygruppe som heter Lau-øyene gjennom Lakeba-passasjen før vi kommer ut i Koro-sjøen og når Suva. Før GPS-en var vanlig, var dette et fryktet område for seilere og sjøfolk. Her setter sterke strømmer, det er ofte dårlig sikt på grunn av mye regn og dis og så sent som i fjor havnet en dansk seiler på revet i en av passasjene mellom Lau-øyene. Heldigvis er kartgrunnlaget her presis og så lenge elekronikken virker går alt uten problemer. En black-out på navigasjonssystemet ombord i en 40-fots finsk seilbåt resulterte i grunnstøting på revet i passet inn til Suva havn et døgn etter at vi hadde ankommet. Det er små marginer og man skal være konsentrert selv om vi har all verdens hjelpemidler.
Soggy Suva
Suva er en fuktig plass. Det regner praktisk talt hver dag selv om sola skinner hver dag også. Ankringsplassen lå rett utenfor Royal Suva Yacht Club som hadde en atmosfære fra kolonitiden hvor britene satte sitt preg på Fiji. Fiji er medlem av Commonwealth. Vi var advart mot å dra dit fordi spenningene i samfunnet skapte uro, opptøyer og stadige kupp. Fiji befolkes av melanesere og indere som er etterkommere etter importert indisk arbeidskraft til sukkerindustrien etter at slaveriet var avskaffet. Melaneserne var det umulig å få til å arbeide på plantasjene. I dag er disse to befolkningsgruppene omtrent like store. Handel og annen virksomhet domineres i det vesentlige av indere, som imidlertid ikke får lov til å eie land. Det gjør bare melaneserne. Og dette er noe av kjernen i konflikten mellom de to befolkningsgruppene som kommer til uttrykk i hyppige statskupp. Det var påfallende å se på en militærparade hvor det ikke var en eneste inder i rekkene. Vi følte oss imidlertid svært trygge på Fiji og hadde ingen opplevelser som tilsa at vi måtte være spesielt varsomme. Fiji’s rykte som et utrygt land henger imidlertid igjen med alvorlige konsekvenser for turistindustrien. Det er få cruiseskips-anløp og dårlig belegg på hotellene. I Suva finner vi Stillehavets største frukt og grønnsaksmarked. Det å gå her en lørdag formiddag er en opplevelse man aldri glemmer.
Det er billig på Fiji. En hårklipp kostet Kr 13,50, en taxitur på 10 min kr 5,50 og et par fine addidas-sko kr 240,-. Så våre norske kroner rakk langt. Vi leide bil en dag å kjørte over til vestsiden av øya. Her er klimaet mye tørrere og fasilitetene tilrettelagt for turisme. Veiene er et kapittel for seg, med masse dype hull og foræderiske fartsdumper på de mest uventede steder. Og det var ikke uten grunn at alle utleiefirmaene reserverte seg mot understellsskader på leiebilene. Mao så måtte vi selv betale skaden dersom vi i et uoppmerksom øyeblikk plasserte et hjulpar nede i et dypt hull eller forsøkte å forsere en fartsdump i for stor hastighet. Finn fra Bodø, ingeniør i vegvesenet og innehaver av alle typer førerkort, fikk oppgaven som sjåfør og løste kjøreoppdraget til alles tilfredshet og uten økonomiske konsekvenser for deltakerne.
Mannskapet på Villvind mønstret av midlertidig for en drøy uke og dro på dykkerekskursjon nord på øya og hadde en flott uke med bl.a dykking blant haier. Motoren til winchen var kommet. Den passet og ble reparert.
Fuktig og varmt
På Fiji var det varmt og fuktig. I motsetning til de mindre øyene ute i Stillehavet er Viti Levu så stor og høy at den bryter den jevne sødøstpassaten og det skapes et fuktig og nedbørsrikt område på lo-siden av øya. Svetten haglet bare man pusset tennene. Vi måtte videre.
Krysslegg
En søndag formiddag i slutten av oktober satte vi seil for Opua på New Zealand. Vi hadde ventet i 5 dager slik at en sydlig kuling skulle gi plass for østlig vind lenger syd. Etter et par timers seiling forsvant Fiji i regn og dis og kursen mot New Zealand satt. De første 2 døgnene hadde vi ca 30 knops vind fra SØ. Vi kunne slippe oss litt vestover så seilasen ble rimelig komfortabel. Etterhvert roet vinden seg noe og seilet noen dager i moderate vinder så høyt vi kunne i en vind som hadde en tendens til å bli litt mer østlig. Bortsett fra en frisk natt på slutten av overseilingen kunne vi anløpe Bay of Island og Opua, uthvilte og i god form etter nøyaktig 9 døgn og 1200 nm på kryss for babord halser. Det var deilig å komme fram.
Igjen var vi i tempererte himmelstrøk. Dagtemperaturer på mellom 15 og 20 grader mens nattetemperaturene lå på mellom 5 og 10 grader. Den store tykke norske dyna var funnet fram igjen og vi sov godt i den friske lufta.
Meksikanske regattaseilere.
Vi har hatt gleden av å seile sammen med folk fra mange nasjoner. Og med lange opphold på ankringsplassene ligger forholdene til rette for mye sosial aktivitet og nye vennskap. Ombord i en meksikansk regatta-rigget First 40-7, befinner det seg 3 unge meksikanere fra Acapulco som seiler til Sidney for å delta i Sidney-Hobart regattaen for deretter å returnere til Mexico etter endt regatta. Det er noe sånn som 6-7000 nm hver vei. Hva sier dere Trond og Jan-Erik?.
Når man ser hva slags båter som er ute å seiler blir man litt mindre ”religiøs” i forhold til hvilke type båter det går an å dra på langtur med. Øystein fra Haugesund har nå nådd New Zealand i en Leisure 22, en Bavaria 35 Match fra Østerrike går det bra med og en fullastet norsk Jeannau 35 greier seg utmerket. Det store flertall av langturbåter er imidlertid tradisjonelle, litt gamle og velprøvde plastkonstruksjoner samt aluminium- og stålbåter.
Gjennomsnittsstørrelsen ser ut til å være omkring 43-45 fot. Så den beste båten å dra på langtur med,- er nok den du allerede har !
New Zealand
Jeg har problemer med rekkevidden på VHF-en, så antenna i mastetoppen skal jeg bytte, motoren må få sin etterlengtede service, seilene skal leveres til ettersyn hos seilmaker, jeg skal få sydd en ny sprayhood, kanskje skal jeg koste på meg en ny ovn i pentryet, jeg må finne en liten lekkasje rundt nedgangsluka, genoaskjøtene må byttes ut, ........ Jeg hadde laget en liste med over 30 vedlikeholdspunkter som skulle gjøres mens båten ligger i ”sommeropplag” i Whangarei. (uttales: fångerei) Det skulle bli 3 travle uker.
Etter innsjekking i Opua, som gikk effektivt og uten problemer, seilet vi de 60 milene sydover til Whangarei som ligger 15 nm opp en elv. Her er det et havnebasseng midt i byen og omkring 100 besøkende båter fra hele verden tilbringer syklon sesongen her. Villvind henger trygt i 4 stolper med fortøyninger som sklir opp og ned med tidevannet,- som er ca 2,5 meter.
Havna er kommunalt drevet med en kvinnelig havnekaptein som snakker flytende svensk fordi hun er gift med seilmaker Pelle Petterson. (nei ikke han Pelle) . Her koster det ca Kr 6000,- å ha båten liggende et halvt år.
Mannskapet mønstret av og Villvind ble omgjort til en arbeidsplass. Whangerei er utrolig godt organisert ift å betjene besøkende båter. Her er 4-5 forskjellige boatyards, 3-4 seilmakere, mange mekaniske verksteder, syrefast-spesialister, kallesjemakere, elektronikkfirmaer, snekkerbedrifter, osv. Her kunne man få hjelp til alt innen gangavstand fra havna og ikke minst til svært rimelige priser.
Før jeg dro hjem fikk jeg tid til en tur til Auckland samt en 4 dagers tur rundt på nordøya med et besøk i hovedstaden Wellington nede i sør. Her liker jeg meg. Mer senere.